Over natta ble jeg liggende, fikk sterke og helt fysiske symptomer av å gjøre helt vanlige ting som å gå over stuegolvet, snakke, spise, dusje, være med familien. Lyd, lys og alle former for stimuli var utmattende. Likevel, etter utallige blodprøver og undersøkelser fant ikke hverken legen eller nevrologen noe galt. Det betyr ikke at jeg innbilte meg alle disse symptomene. Etter en covid-infeksjon hadde hjernen feilaktig blitt vippet over i en konstant stresstilstand der den sendte alarmer hele døgnet selv om jeg lå helt stille. Dette er helt fysiske prosesser som styres av nerve- og hormonsystemet og uttrykker seg som kjemiske og fysiske endringer helt ned på cellenivå. Hjernen tror feilaktig at jeg er i fare, og sender alarmsignaler deretter. 

Det som er viktig å forstå er at dette er prosesser som går på automatikk. Så selv om det styres av hjernen, er det ikke innbilte symptomer men helt reelle, fysiske symptomer som uttrykker seg i kroppen. 

95% av det som skjer i kroppen styres av den delen av hjernen som går på automatikk. Siden nevroplastiske plager skyldes at den automatiske delen av hjernen går i alarm, så er dette en tilstand som ikke er mulig å tenke seg ut av. Men ved hjelp av den bevisste delen av hjernen kan jeg systematisk omprogrammere den automatiske delen av hjernen, lage nye spor i de ulike situasjonene der symptomene uttrykker seg. Og ved systematisk trening vil det bli en ny automatikk som overstyrer den gamle. 

Nye og trygge signaler fra hjernen vil erstatte alarmen og automatisk gi en annen kjemi til resten av kroppen. Og med denne reguleringen vil kroppen finne tilbake til en normal balanse uten smerte, utmattelse og andre sterke plager. Det er ikke magi, det er ren fysikk og kjemi. Jeg har vært positiv hele livet, det tror jeg alle rundt meg kan skrive under på. Likevel ble jeg dårlig.

Dette er også helt feil. Ved å overse symptomer og pushe kroppen risikerer jeg at hjernen tror jeg er i enda større fare, og symptomene kan eskalere. Alarmsignaler fra hjernen er til for å varsle oss om fare: Giftig mat, farlige dyr, skader på kroppen, sykdom, at vi er i ferd med å bli utstøtt av flokken. Hvis vi overser alarmene, vil de fyre ekstra for å få oss til å lytte og komme oss i sikkerhet. Det er slik vi er skrudd sammen, og det har sikret oss overlevelse i generasjoner. Ved å pushe kroppen til det ytterste risikerer vi at alarmsystemet tar fullstendig over fordi det ikke tror vi kan ta vare på oss selv. 

Ved å lytte til alarmen, anerkjenne at den er der og så fortelle alarmsystemet at jeg tar en klok vurdering av situasjonen, kan jeg sakte med sikkert regulere ned alarmene og vise systemet at faren er over. Dette kan jeg gjøre med ord, visualiseringer og inkrementell trening. Jeg trenger ikke pushe noen ting. Men denne delen av hjernen skiller ikke mellom visualiseringer og virkelighet - så jeg kan sitte trygt hjemme i stua og trene hjernen til at en aktivitet er trygg. Uten å gjøre den. Forklare hvordan det skal kjennes i kroppen, helt fysisk. Det er dette toppidrettsutøvere gjør hele tiden for å forsterke automatikken i ulike situasjoner - både motorisk og mentalt. Ved å trene systematisk over tid, vil det dannes nye nevrologiske koblinger i akkurat den situasjonen. Og når jeg føler meg klar kan jeg gjøre aktiviteten på ordentlig. Jeg gir hjernen en ny erfaring som vil overskrive den gamle. 

Absolutt ikke! Det er ikke min feil at jeg havnet i denne situasjonen. Det er den automatiske delen av hjernen som går på feil autopilot. Uvisst av hvilken grunn. Det kan være livshendelser, men det trenger ikke være det. Det kan være en mix av mange sammentreff. Det kan være helt tilfeldig. 

Jeg har hatt en god barndom, et godt liv, en trygg familie, jeg tror alle rundt meg vil beskrive meg som positiv, jeg har god psykisk helse, spiser sunt, trener litt, er aktiv, elsker å jobbe og være sosial. Likevel ble jeg dårlig. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange beskrivelser av at vi som har havnet i denne tilstanden nødvendigvis har mange vonde og vanskelige følelser. At det er kvinnehelse. At jeg har gjort for mye. Jeg er et helt vanlig menneske som ble dårlig over natta. 

Jeg hadde ubehandlet cøliaki til jeg var 25. Og var veldig dårlig da jeg fikk diagnosen. Det er ikke umulig at hjernen har laget en del feilkoblinger de årene. Eller da jeg fikk kyssesyke med utmattelse rett etterpå. Men det er bare min teori. Det kan like gjerne ha vært noe annet. Og det spiller heller ingen rolle. Det viktige er hvordan jeg møter signalene, og hva jeg svarer tilbake. Og det hadde jeg aldri klart uten den kunnskapen jeg har fått fra de som er pionérer på dette området. Les gjerne en eller flere av de bøkene jeg anbefaler. Du kan låne de gratis på biblioteket. 

Noen sier til meg at de prøvde et par uker å overse symptomene og late som ingenting, men det virket ikke. "Da virker sikkert ikke dette på meg." Da anbefaler jeg å lese Myte 3 og en anbefalt bok. Det kan gå fort å regulere systemet tilbake til normalen, det er flere eksempler på det. Men for de fleste er det ingen quick fix. Det krever tålmodighet og systematisk jobbing over tid. Og når systemet protesterer på endringene (det er en helt naturlig og automatisk reaksjon), kan det kjennes skummelt. Men det er ikke farlig. Og systemet vil regulere seg etterhvert. Ha tillit til prosessen, kunnskapen og verktøyene. 

Jeg var glad og lettet da jeg endelig fant noen som kunne forklare hvorfor jeg hadde så sterke symptomer som bare eskalerte jo mer jeg strevde for å bli frisk. Det var en stor lettelse å endelig bli forstått og trodd, uten å måtte overbevise om at det jeg kjente på var helt reelt. Men da jeg skulle begynne treningen kjente jeg også på redsel. Tenk om jeg er den ene som ikke får det til! Tenk om det ikke virker på meg. Da vil ikke de andre tro at jeg prøver hardt nok!

Det er helt naturlige tanker. Det er mye som står på spill. Jeg var lenge redd for at livet mitt slik jeg kjente det var over, og at jeg skulle måtte leve med dette. Både lege og andre hadde antydet både det og at jeg kanskje ble ufør. Det er viktig i en sånn situasjon å vite at jeg har god tid. Jeg kan ta all den tiden jeg trenger, dette løper ikke fra meg. Hjernen er nevroplastisk hele livet. 

Men det er bare jeg som har tilgang til mitt system. Andre kan forklare hvordan alt henger sammen og hva som er lurt å gjøre, men jeg må gjøre det selv. Og det gjør det jo litt skummelt. At jeg skal ha ansvaret selv for å bli frisk. Da var det godt å ha god veiledning og et fellesskap med andre som hadde erfart dette før meg. Det ga både mot, inspirasjon og håp om at også jeg kunne bli bra. Jeg har jo det samme systemet i kropp og hode som alle andre mennesker. 

Og det er også min motivasjon for å dele mine erfaringer. Jeg deler det jeg håpet å finne da jeg lette etter en løsning selv. Og målet er jo at alle skal få denne kunnskapen når de kommer til legen. Og et valg om å få riktig veiledning hvis man ønsker å prøve det ut. Selv om kanskje ikke alle kan bli helt bra fra alle plager, så er jeg helt sikker på at denne kunnskapen kan gjøre livet mye bedre for veldig mange. Og det skader ikke kroppen å prøve, det er helt trygt. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til!