Over natta ble jeg liggende, fikk sterke og helt fysiske symptomer av å gjøre helt vanlige ting som å gå over stuegolvet, snakke, spise, dusje, være med familien. Lyd, lys og alle former for stimuli var utmattende. Likevel, etter utallige blodprøver og undersøkelser fant ikke hverken legen eller nevrologen noe galt. Det betyr ikke at jeg innbilte meg alle disse symptomene. Etter en covid-infeksjon hadde hjernen feilaktig blitt vippet over i en konstant stresstilstand der den sendte alarmer hele døgnet selv om jeg lå helt stille. Dette er helt fysiske prosesser som styres av nerve- og hormonsystemet og uttrykker seg som kjemiske og fysiske endringer helt ned på cellenivå. Hjernen tror feilaktig at jeg er i fare, og sender alarmsignaler deretter. 

Det som er viktig å forstå er at dette er prosesser som går på automatikk. Så selv om de styres av hjernen, er det ikke innbilte symptomer men helt reelle, fysiske symptomer som uttrykker seg i kroppen. 

Jeg kan ikke styre direkte hvilke signaler hjernen sender på automatikk, men jeg kan påvirke min respons på det som skjer. Jeg kan skaffe meg kunnskap og innsikt og bruke det til å tolke det som skjer i kroppen, sette det i perspektiv for hjernen. Jeg kan til en viss grad kontrollere pust, oppmerksomhet, tanker, følelser, kroppsspråk, hvilke ord jeg bruker og hva jeg velger å gjøre - og dette vil i sin tur være med på å endre signalene hjernen sender. 

95% av det som skjer i kroppen styres av den delen av hjernen som går på automatikk. Siden nevroplastiske plager skyldes at den automatiske delen av hjernen går i alarm, så er dette en tilstand som ikke er mulig å tenke seg ut av. Men ved hjelp av den bevisste delen av hjernen kan jeg systematisk omprogrammere den automatiske delen av hjernen, lage nye spor i de ulike situasjonene der symptomene uttrykker seg. Og ved systematisk trening vil det bli en ny automatikk som overstyrer den gamle. 

Nye og trygge signaler fra hjernen vil erstatte alarmen og det vil i sin tur regulere automatisk en annen hormonmix og kjemi til resten av kroppen. Med denne reguleringen vil kroppen finne tilbake til en normal balanse uten smerte, utmattelse og andre sterke plager. Det er ikke magi, det er ren fysikk og kjemi. Jeg har vært positiv hele livet, det tror jeg alle rundt meg kan skrive under på. Likevel ble jeg dårlig. Det hjelper ikke å bare tenke positivt. I mange tilfeller fører det bare til at jeg ignorerer alarmene og de vil fyre enda sterkere for å bli hørt.  

Dette er også helt feil. Ved å overse symptomer og pushe kroppen risikerer jeg at hjernen tror jeg er i enda større fare, og symptomene kan eskalere. Alarmsignaler fra hjernen er til for å varsle oss om fare: Giftig mat, farlige dyr, skader på kroppen, sykdom, at vi er i ferd med å bli utstøtt av flokken. Hvis vi overser alarmene, vil de fyre ekstra for å få oss til å lytte og komme oss i sikkerhet. Det er slik vi er skrudd sammen, og det har sikret oss overlevelse i generasjoner. Ved å pushe kroppen til det ytterste risikerer vi at alarmsystemet tar fullstendig over fordi det ikke tror vi kan ta vare på oss selv. 

Ved å lytte til alarmen, anerkjenne at den er der og så fortelle alarmsystemet at jeg tar en klok vurdering av situasjonen, kan jeg sakte med sikkert regulere ned alarmene og vise systemet at faren er over. Dette kan jeg gjøre med ord, visualiseringer og inkrementell trening. Jeg trenger ikke pushe noen ting. Men denne delen av hjernen skiller ikke mellom visualiseringer og virkelighet - så jeg kan sitte trygt hjemme i stua og trene hjernen til at en aktivitet er trygg. Uten å gjøre den. Forklare hvordan det skal kjennes i kroppen, helt fysisk. Det er stor sjanse for at systemet vil begynne å navigere i den retningen. Det er dette toppidrettsutøvere gjør hele tiden for å forsterke automatikken i ulike situasjoner - både motorisk og mentalt. Ved å trene systematisk over tid, vil det dannes nye nevrologiske koblinger i akkurat den situasjonen. Og når jeg føler meg klar kan jeg gjøre aktiviteten på ordentlig. Jeg gir hjernen en ny erfaring som vil overskrive den gamle. 

Absolutt ikke! Det er ikke min feil at jeg havnet i denne situasjonen. Det er den automatiske delen av hjernen som går på feil autopilot. Uvisst av hvilken grunn. Det kan være livshendelser, men det trenger ikke være det. Det kan være en mix av mange sammentreff. "The perfect storm". Det kan være helt tilfeldig. 

Jeg har hatt en god barndom, et godt liv, en trygg familie, jeg tror alle rundt meg vil beskrive meg som positiv. Jeg har god psykisk helse, spiser sunt, trener litt, er aktiv, elsker å jobbe og være sosial. Likevel ble jeg dårlig. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange beskrivelser av at vi som har havnet i denne tilstanden nødvendigvis har mange vonde og vanskelige følelser. At det er kvinnehelse. At jeg har gjort for mye. Jeg er et helt vanlig menneske som ble dårlig over natta. 

Jeg hadde ubehandlet cøliaki til jeg var 25. Og var veldig dårlig da jeg endelig fikk diagnosen. Det er ikke umulig at hjernen har laget en del feilkoblinger de årene. Eller da jeg fikk kyssesyke med utmattelse rett etterpå. Men det er bare min teori. Det kan like gjerne ha vært noe annet. Og det spiller heller ingen rolle. Det viktige er hvordan jeg møter signalene, og hva jeg svarer tilbake. Og det hadde jeg aldri klart uten den kunnskapen jeg har fått fra de som er pionérer på dette området. Les gjerne en eller flere av de bøkene jeg anbefaler. Du kan låne de gratis på biblioteket. 

Noen sier til meg at de prøvde et par uker å overse symptomene og late som ingenting, men det virket ikke. "Da virker sikkert ikke dette på meg." Da anbefaler jeg å lese Myte 3 og en anbefalt bok. Jeg anbefaler "Den nevroplastiske nøkkelen" av Ellen Flø Skagen. Den inneholder det jeg har gjort for å bli frisk. Og Ellen holder noen Live webinarer for de som har lest boka, som svarer på vanlige spørsmål som dukker opp. Jeg har vært med i en av dem, du finner opptak av webinarene her:  https://www.mindfulmentor.no/liveqa_opptak (mulig du må lime inn adressen i egen fane).

Det kan gå fort å regulere systemet tilbake til normalen, det er flere eksempler på det. Men for de fleste er det ingen quick fix. Det krever tålmodighet og systematisk jobbing over tid. Og når systemet protesterer på endringene (det er en helt naturlig og automatisk reaksjon), kan det kjennes skummelt. Det er en naturlig respons fra et system som er laget for å spare energi, men det er ikke farlig! Og systemet vil regulere seg etterhvert! Ha tillit til prosessen, kunnskapen og verktøyene. Jeg hadde god støtte i de som hadde gått veien før meg og en veldig stødig veileder i prosessen. Det kan være røft å håndtere disse sterke kreftene på egen hånd. 

Jeg var glad og lettet da jeg endelig fant noen som kunne forklare hvorfor jeg hadde så sterke symptomer som bare eskalerte jo mer jeg strevde for å bli frisk. Det var en stor lettelse å endelig bli forstått og trodd, uten å måtte overbevise om at det jeg kjente på var helt reelt. Men da jeg skulle begynne treningen kjente jeg også på redsel. Tenk om jeg er den ene som ikke får det til! Tenk om det ikke virker på meg. Da vil ikke de andre tro at jeg prøver hardt nok!

Det er helt naturlige tanker. Det er mye som står på spill. Jeg var lenge redd for at livet mitt slik jeg kjente det var over, og at jeg skulle måtte leve med dette. Både lege og andre hadde antydet både det og at jeg kanskje ble ufør. Det er viktig i en sånn situasjon å vite at jeg har god tid. Jeg kan ta all den tiden jeg trenger, dette løper ikke fra meg. Hjernen er nevroplastisk hele livet. 

Men det er bare jeg som har tilgang til mitt system. Andre kan forklare hvordan alt henger sammen og hva som er lurt å gjøre, men jeg må gjøre det selv. Og det gjør det jo litt skummelt. At jeg skal ha ansvaret selv for å bli frisk. Da var det godt å ha god veiledning og et fellesskap med andre som hadde erfart dette før meg. Det ga både mot, inspirasjon og håp om at også jeg kunne bli bra. Jeg har jo det samme systemet i kropp og hode som alle andre mennesker. 

Og det er også min motivasjon for å dele mine erfaringer. Jeg deler det jeg håpet å finne da jeg lette etter en løsning selv. Og målet er jo at alle skal få denne kunnskapen når de kommer til legen. Og et valg om å få riktig og trygg veiledning hvis man ønsker å prøve det ut. Selv om kanskje ikke alle kan bli helt bra fra alle plager, så er jeg helt sikker på at denne kunnskapen kan gjøre livet mye bedre for veldig mange. Og det skader ikke kroppen å prøve, det er helt trygt. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til hvis du ønsker å prøve!

Denne misforståelsen ser jeg stadig fra både forskere, helsepersonell og andre. Det finnes helt sikkert mange ulike terapiformer som kan virke for mange ulike plager. Jeg skal holde meg til det jeg har gjort. Den nevroplastiske treningen jeg har jobbet med er en systematisk omprogrammering av hjernen for å endre alarmsignaler som uttrykker seg helt fysisk i kroppen. Det er ikke terapi. 

Jeg har ikke hatt en psykisk lidelse. Mine symptomer var utelukkende fysiske. Jeg sjekket til og med ut med en psykolog da jeg ikke fikk hjelp av noen og ble verre uansett hva jeg gjorde. Det er ikke rart å bli fortvilet en en slik situasjon. Men å bli lei seg og fortvilet er ikke det samme som psykisk sykdom. Og psykologen kunne også raskt bekrefte dette. Det er godt mulig at nevroplastisk trening også kan gi gode resultater for mennesker som har psykiske lidelser, men det skal jeg altså ikke uttale meg om. Av respekt for andre diagnoser velger jeg å holde meg til det jeg har erfaring med, og det er fysiske plager uten noe kjent strukturell årsak. 

Jeg har lært nevroplastisk trening av Ellen Flø Skagen i hennes program "Veien tilbake". Det er en helhetlig tilnærming. Verktøyene og kunnskapen er godt beskrevet i Boka "Den nevroplastiske nøkkelen" som jeg anbefaler lengre ned på siden. En lettlest og veldig god bok som inneholder alt du trenger å vite for å trene nevroplastisk på egen hånd. 

PEM står for Post-Exertional Malaise, på norsk anstrengelsesutløst utmattelse, og beskriver en tilstand der selv små fysiske, emosjonelle eller mentale anstrengelser fører til en sterk og ofte forsinket forverring av sykdomssymptomer som kan vare i dager eller uker (Kilde: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultetet).

I mitt tilfelle var alle former for stimuli utmattende. Kraftanstrengelser som å ta en dusj, gå noen skritt, holde en samtale, bevege muskler, bli glad, frustrert eller lei meg, spise mat, utsette meg for lyd eller lys, utløste symptomforverring som kunne vare i dager og uker, og som krevde mye hvile etterpå. Jeg vil si dette var den mest frustrerende og skremmende delen av denne tilstanden jeg var kommet i. Det var vanskelig å beskrive både for helsepersonell og de rundt meg - og jeg endte ofte opp med følelsen av å ikke bli trodd. Det er vanskelig å beskrive og nok sikkert vanskelig å forstå om man ikke har kjent det på kroppen. I tillegg var det både forvirrende og frustrerende å få så mange ulike råd om hva som var lurt å gjøre. Alt fra å ignorere symptomene og gjøre ting likevel til å monitorere symptomene og hele tiden passe på at jeg ikke gjorde for mye for da risikerte jeg å bli verre. 

Begge deler vil føre til at alarmene skrur seg opp! 

Symptomer er nervesystemet sin måte å varsle oss om at vi er i fare. Symptomer kan være fysiske, emosjonelle eller følelsesmessige signaler. En alarm fra den automatiske delen av nervesystemet som skal få oss til å holde oss der vi er eller endre atferd for å komme oss i sikkerhet eller spare energi. Dette fungerer utmerket. 

MEN når nervesystemet er vippet over i en tilstand der det har gått amok, vil det varsle oss også uten at vi er i en reell fare. Hjernen vil feilaktig tolke alle former for anstrengelse som farlige, og vil forsøke å beskytte meg ved å gi meg sterke signaler som holder meg i senga. Symptomene (smerte, utmattelse etc) og kjemien er reelle, de fysiske endringene i kroppen er reelle, men nervesystemet fyrer løs uten grunn. Og da må vi inn med den bevisste delen av hjernen for å korrigere signalene og skape trygghet igjen, slik at systemet trenes tilbake til en normal regulering. 

Måten jeg har trent på består i å anerkjenne signalene, beskrive med ord hva jeg kjenner helt fysisk i kroppen - si det høyt. Forklare at dette er feil signaler og beskrive hvordan det skal kjennes i stedet. Og så, holde følelsene nøytrale og flytte fokus over på noe annet. Noe konkret og sanselig. Vanskelig ved sterke signaler, det er sterke krefter i sving både ved smerter og utmattelse - og det kan virke veldig skremmende. Men jeg tar et valg om å skape en endring, for det gjør meg ikke godt å være der jeg er. 

Jeg kan forsterke den retningen jeg velger med et mantra. På denne måten kan jeg trene hjernen til at faren er over, og at det er helt trygt i akkurat denne situasjonen. Over tid vil det forplante seg til lignende situasjoner. Og jeg kan helt trygt hjemme i stua visualisere hvordan det skal kjennes i kroppen å gjøre en aktivitet, for eksempel å gå en liten tur eller å ta en dusj. Med gjentakelse vil dette bli en automatikk i akkurat denne situasjonen, og når jeg er klar for det kan jeg gjøre aktiviteten på ekte. Akkurat som en toppidrettsutøver. Jeg programmerer inn hvordan hjernen skal respondere i akkurat den situasjonen - og sjansen er veldig stor for at det blir akkurat sånn. Og jeg har ingen hast - jeg kan gjøre det i mitt tempo! Jeg bygger trygghet for mitt nervesystem og for meg selv. 

Jeg kan love at det er det skumleste jeg noen gang har gjort! For jeg vet jo ikke hvordan det går før jeg har erfart det selv. Og jeg var veldig redd for å bli enda verre. Men det er et VALG jeg tar: Å ha tillit til at det er slik det henger sammen OG at denne logikken gjelder for ALLE mennesker, også for meg! Jeg kan også velge å ha tillit til at det er sant det andre forteller, som har blitt friske før meg. 

Jeg håper du tør å gi det en sjanse - jeg lover, du vil ikke angre!

Hos noen veldig få går tilhelingen raskt og rett fram. Hos de fleste går det i bølger. Prosessen er unikt for hvert menneske og det finnes ingen fasit. Hos meg har det definitivt gått i bølger. Men at systemet sender alarmer betyr ikke at jeg er tilbake til start. Det betyr bare at systemet lurer på om jeg er i fare. Og jeg kan svare med trygghet tilbake. Og så stole på at systemet regulerer seg etterhvert. Alan Gordon beskriver dette godt, se bildet under. Anbefaler å følge han på Instagram.